Den verste følelsen er å føle tomhet. Ingen kjærlighet, ingen vennskap, ingen som lytter, ingen som ser, ingen som oppfatter eller forstår. Følelsen av å ikke bety noe for noen. Når alle er ute, fester og har det gøy. Når alle bruker helgen sammen med venner og en god film. Når alle smiler til hverandre og sier hei. Sitter du der, alene. Ingen har invitert deg med ut. Ingen har sport deg om filmkveld med frukt dyppet i sjokolade. Og ingen har smilt og sagt hei til deg.

Den eneste personen som holdt dagene oppe, er nå borte. Dere har tatt farvel, for alltid. Der sitter du, alene, og prøver. Prøver å fortelle, prøver å bli hørt, prøver å bli sett, prøver å fange oppmerksomheten. Hinter diskret. ?Lenge siden jeg har vært ute nå?. ?Den filmen har jeg lyst til å se?. Presser fram et smil. Du føler deg som en spøkelse, gjennomsiktig, tom, gjemt, og glemt bort.

22 måneder er lenge. Det er lenge å ha snakket med en person hver dag. 8000 dager. De andre har glemt deg. ?Hvem var nå hun igjen??. Noen kjenner deg igjen, ?det er du som tar alle bildene??. Ja, du fotograferer. Kanskje de sier hei. Sjeldent.

Dagene går langsomt. Du gjemmer deg inne på rommet, med låst dør. Tårer triller, nedover kinnet, munnen, haken og stopper opp på genseren. Noen dager kunne det vært lettere å bare ikke eksistert. Fotograferingen er det eneste som hjelper. Så vidt. Tom for inspirasjon, tom for glede, tom for lykke, tom.

Jeg vil så gjerne klare å stole på mennesker, nye mennesker. Jeg vil så gjerne kunne gå ut døren, med selvtillit.  Jeg vil så gjerne kunne gå med et smil om munnen, fra morgen til kveld. Jeg vil så gjerne kunne være sosial, uten at jeg skal bli helt utslitt. Utslitt av å være på vakt. Unngå å bli såret, løyet til, og utnyttet. Jeg vil så gjerne slutte å være lei meg, og tom.